Innledning
Det var året 1978, og de kom rett fra et landsstyremøte, sa de. Resepsjonen ved Arbeidsforskningsinstituttet ringte opp til meg i 3dje etasje : ”Det er to representanter for Norsk Journalistlag her, de sier det er akutt, kan jeg sende dem opp?”. Jeg tok imot en yngre mann og en godt voksen dame, begge forpustet etter å ha forsert de tre trappene. Damen kjente jeg fra før, jeg hadde holdt foredrag og haiket tilbake til Oslo med henne. Reidun Kvaale, A-magasinet, førte ordet. Og mannen var Stein Ove Grønsund.
”Vi dør som fluer”, var den første replikken.
Professor Rodahl som hadde gått etter dem i trappen stakk seinere hodet inn til meg : ”For en praktfull manifestasjon av stress!” sa han.
De fortalte at de hadde et vedtak i ryggen, og nå ville de ha en arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister. Ikke hadde de penger, men de hadde svært klare oppfatninger av hva slags undersøkelse de ville ha. Vi fant penger, selv om det ble en prinsipiell diskusjon i daværende Arbeidsmiljøforskningsfondet om den typen yrker egentlig skulle prioriteres. På den andre siden, den nye loven, Arbeidsmiljøloven, gjaldt for alle, også for de bransjene som ikke klatret i stillaser eller var bundet til ensidig gjentakelsesarbeid ved en maskin. Men journalister var kanskje å gå for langt, før man visste ordet av det kunne leger, jordmødre og handelsreisende komme å forlange det samme. Hva de for så vidt også gjorde.
Egentlig var jeg en tviler. Journalister – Det var jo ”Rie på byen”, Hestenes i Cannes og mer hjemlige Jan P. Jansen ute på eventyr, – eller redaktør Seland, som bare ved å skride gjennom Markens på vei til Fævennens lokale på torvet skapte 17. mai stemning.
De insisterte.: De fortalte om hva de gjorde og hvordan deres dager og døgn var, og på en slik måte at vi ble overbeviste om at de var mer enn verdige en arbeidsmiljøundersøkelse.
Undersøkelsen ble levert til landsmøtet i 1981, og et ganske omfattende utviklingsarbeid fulgte opp mange av de arbeidsmiljøutfordringene som det ganske riktig viste seg at bransjens medarbeidere måtte møte.
Vel 10 år etterpå kom et nytt initiativ. Nå var Norsk Redaktørforening også med. Norsk Journalistlag hadde vokst og undersøkelsen skulle omfatte radio og TV også. Forskerne visste mer om media og det var ikke lenger noen som syntes det var merkverdig med arbeidsmiljøundersøkelse i bransjen. Mens de i 1979 hadde ønsket seg skrivemaskiner med rettetast, var nå 2/3 av journalistene halve dagen eller mer, parkerte ved PC-en, Macken for de flestes vedkommende. De var i ferd med å bli akademiserte, og de var preget av en slags journalisme, en faglighet som var påtakelig annerledes enn for vel et tiår tilbake. Mens journalistene var velvillige med på det meste i 1979-undersøkelsen visste de nå best selv. Forskerne klarte ikke helt å få til et godt nok dokument og selv om det ble bra til slutt hadde det kostet så mye av tvil og tapt selvtillit at forskerne tenkte dett var dett, ikke flere runder med mediene. Gjerne med de enkelte mediebedriftene, men ikke med deres organisasjoner og ikke på den måten. Derfor arbeidet vi med flere virksomheter og nyttiggjorde oss vår innsikt på det praktiske planet. Hva vi hadde lært hos journalister og redaktører var allikevel ikke å kimse av. Nye begreper, nye sammenhenger og klart viktige bidrag til forståelsen av det nye kunnskapsbaserte arbeidslivet.
Så vi var ikke tunge å be egentlig, da de kom for tredje gangen, i 2001. Vi var mer enn klare: det var jo slik at i forhold til de tidligere undersøkelsene hadde det vist seg at de hadde hatt preg av å gi oss ”markørdata”, dvs de hadde pekt ut trender som etter hvert viste seg å være pregende for en allmenn utvikling. Og, hvilke forskere er det som ikke napper på et slikt agn?
Nå var hele arbeidslivet bærere av et bilde som hadde vært der hele tiden i mediene: Både stor arbeidsglede og mange plager, mye fravær og tegn på problemer – samtidig. Hvordan henger det egentlig sammen?
Bildet i 1979 – 81
Prosjektet som kom i gang fikk tittelen ”Arbeidsmiljø i dagspressen”, til hverdags ”Journalistprosjektet” . Norsk Journalistlag var interessert i å få holdepunkter til sitt videre arbeid med å forbedre arbeidsmiljøet i avisene. Den nye arbeidsmiljøloven var innført i 1977. Gjennom kursvirksomhet som oppfølging av loven hadde NJs Arbeidsmiljøutvalg blitt spesielt oppmerksom på arbeidsmessige problemer som kunne medføre belastninger for journalister og deres familie eller nærmeste. Noen temaer var: Uregelmessige arbeidstider, nattarbeid, arbeid i helgene, krav til nøyaktighet, men samtidig høyt tempo, manglende muligheter til kontakt med andre og manglende muligheter for kontroll i arbeidet.
Undersøkelsen startet opp med en bredt sammensatt ”søkekonferanse” der en diskuterte utviklingen i yrket, akutte problemer og fremtidsutsikter. Konferansen valgte å prioritere tre tema for forskningsprosjektet:
1) journalisters arbeidsforhold og helse med særlig vekt på kvinners situasjon,
2) de eldre journalistenes vilkår og
3) arbeidsorganisasjon og arbeidstid.
Søkekonferansen var viktig også av en annen grunn. Under hele planleggingen hadde journalister og redaktører vært skeptiske til muligheten for å finne temaer alle ville være interesserte i. Omkvedet var at ”hver avis og hver journalist er spesiell”. Konferansen som var en meget representativ forsamling, viste at det var noen generelle trekk ved journalistisk arbeid som man jevnt over hadde interesse av å få et bedre grep om.
Nettopp under dekket av at ”vi er alle så spesielle” hadde en i beskjeden grad tatt opp bruken av de menneskelige ressursene til en felles dialog i redaksjonene. At arbeidstid også er livstid, at erfaringsressurser kan være avgjørende for kvalitet og at journalistisk arbeid kunne bli bedre gjennom tilbakemeldinger og faglig respons var lite erkjent. Oppsummeringer og langsiktig planlegging hadde trange vilkår. Journalistenes egne myter om det spennende, frie, men farlige yrket kunne synes å støtte opp om hurtig forbruk av arbeidskraft. Men var det ikke slik det måtte være da ? Forskerne var opptatt av at prosjektet med sine mange delundersøkelser skulle føre til forankring av en ny kunnskap om at selv dette frie og forførende yrket kunne bli enda friere og bedre hvis man tok inn over seg at det alltid finnes organisatoriske valg. Søkekonferansen ga oss blod på tann i så måte.
Derfor arbeidet vi også med mange ulike metoder : feltarbeid, spørreundersøkelser, studie av vaktplaner, samtalegrupper ( i dag ville vi kalt det fokusgrupper), assistanse til egenanalyser og arbeidsplassanalyser, seminarer og samarbeid med journalister om artikler og rapporter.
”Journalistuniverset i 1979”
Det var et stort arbeid bare å få oversikt over medlemmene i NJ. Til slutt hadde vi tråklet oss fram til 2129 journalister i norsk dagspresse, inklusive nyhetsbyråene. Siden kvinnene var få trakk vi to utvalg ett tilfeldig utvalg og et tileggsutvalg av kvinner. Spørreskjemaet ble sendt ut til 500 journalister, og 84 prosent svarte. De 500 journalistene var trukket fra 92 ulike enheter. Det var godt samsvar mellom de som svarte på skjemaet og NJ-medlemsmasse, med ett unntak. De ansatte i hovedstadspressen var minst flinke til å svare.
Arbeidstid
I 1979 sa 16 prosent av journalistene at de hadde en avtale med fast dagtid. Det var hele 41prosent som hadde det som ble kalt ”ujevn dagtid”, det vil si dagtid med enkelte kvelds- og nattevakter. 30 prosent arbeidet skift, 3 prosent hadde kvelds- og nattevakter og 10 prosent hadde ikke regulert arbeidstid. Mennene og de yngre hadde de mest ugunstige ordningene. Men, som det het i rapporten ”Det er liten tvil om at den samlede arbeidsbyrden er større for kvinnene enn for mennene i yrket. Det viser seg blant annet fra opplysninger om omsorg og arbeid i hjemmet”.
Kvinnene lot til å ha valgt arbeidstider som tok hensyn til deres omsorgsforpliktelser. Mennene hadde valgt annerledes. Men de klagde oftere enn kvinnene over at jobben ble et hinder for, eller en del av, fritiden. Kvinnene klagde generelt mindre enn mennene. De så seg og sin situasjon med kvinneøyne og i sammenlikning med mange andre fant de mye positivt i sin situasjon. ”I den forholdsvis hardt selekterte gruppen som hadde blitt journalister og maktet å forbli i yrket fant en neppe de som klager mest”, var forskernes kommentar. I ettertid kan det kanskje sies at teksten bærer preg av at vi befant oss i en samtid der det nettopp hadde vært Kvinneår (1975), Engebetbevegelsen var aktiv og synliggjøring av kvinner var en viktig del av all faglig aktivitet.
At det var mange ordninger i virksomhet ga seg uttrykk i en flora av betegnelser på vaktene :
”Turnus, kveldsarbeid, brekkvakt, helgevakt, arbeidshelg, sportsvakt, kveldsvaktuke, heltfleksibel, vakthelg, månedlig vaktordning, mellomvakt, dobbeltskift, innstepp, 12-timersvakt, søndagsvakt, standbyvakt, basistid alle døgnets tider, ekstravakt uten avspasering”
Journalister på sport og fotovakter var nesten ekstreme:
– ”Hverdager kontortid 10.00 – 17.00 foruten en kveldsvakt i uka fra kl.15 til kl. 23.00.
Jobber ellers annenhver helg, lørdager som søndager, alt ettersom. Det kan dreie seg om søndagsvakt fra kl. 15.00 til kl. 24.00 og ”oppdrag” som spenner over hele helgen. Fri annenhver helg forsøkes gjennomført, men er umulig i ”høysesongene” for sport”.
Men også de på vanlig dagtid jobbet mer enn som så
– ” Jeg går vanlig kontortid, men jobber kveldstid i forbindelse med kommunestyre og lignende. Jeg skal da ta meg fri om dagen, men det blir som regel til at man arbeider da også”.
De eldre ga uttrykk for lettelse over å ikke måtte stå på som sine yngre kolleger :
”De siste årene har jeg pro forma vært ført opp på vaktplanen uten å følge den, da jeg har – som det sies – ”tjent min verneplikt” tidligere”.
De som gikk skift hadde som forventet flere problemer i forhold til fritid, men også noen flere helseproblemer. Men det hadde også gruppen uten fast arbeidstidsordning.
Disse resultatene må sees i forhold til at journalistene arbeidet flere timer pr uke i gjennomsnitt enn befolkningen, inkludert mer overtid.
Et liv i lykkelig produktivitet?
Selv om mange sukket over arbeidstidene var det også en utbredt formidling av arbeidsglede og lykke over egen produktivitet. Flere beskrev hvordan de arbeidet lenge i sammenheng for å komme i mål. Men de understreket samtidig at de hadde en stor og verdifull mulighet , – friheten til å bestemme hva de skulle arbeide med.
Journalistene ga uttrykk for at de arbeidet hardt i de årene de viet til yrket. Pluss/minus 15 år i gjennomsnitt før en stor del takket farvel til redaksjonen. Da var konklusjonen at journalistens liv er et hundeliv, og det begynte å haste med å komme seg videre. For dem som ble igjen skjermet miljøet i seg selv av. Når ”verneplikten” var over, fikk den aldrende journalisten gå på dagtid, fikk det friere. Men skjermingen ble ikke alltid opplevd som sosialt akseptabel for den som ble skjermet.
”Journalistyrket er et ”bruk og kast” – yrke. Når du som høymobilt, lett omsettelig individ kan være på høyden er du interessant. Som ”utbrent” har du – hvis du ikke blir administrator eller kan få status som kåsør eller liknende – gode utsikter til å bli en forsoffen kommaflytter. Det frister ikke!”.
1979 – journalisten var opptatt av kravene i arbeidet, spesielt at man skulle være ”psykisk opplagt” og at en ikke fikk anledning til å avslutte en sak. I den store redaksjonen savnet en støtte midt i det travle miljøet:
”Jeg savner den støtten jeg burde få uoppfordret, og føler det som en ekstra belastning når det oppstår vanskelige situasjoner i tillegg til å måtte kjempe for støtte”. På avdelingskontoret opplevde en informant det slik : ”Ingen har vel mer uregelmessig arbeid enn journalister ved avdelingskontor. Man kommer i nærmere kontakt med publikum, får flere klager, og publikum kan ikke bare hives ut. Du har få eller ingen du kan diskutere med – og dette er særlig slitsomt. Jeg har en følelse av å være på jobb 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. I de siste par årene har jeg også fått potensproblemer” – (Det siste utsagnet må forstås på bakgrunn av at kartleggingen var en helseundersøkelse).
Nærværspresset ble kommentert av mange : ”Man må alltid være på topp selv om hodet verker”, ”Det bør stå om livet før jeg kan tillate meg å ligge syk” og ”Belastningen på de eldre (over 50 år) er antakelig hard, for tiden er samtlige av våre ansatte over 50 år – 3 stykker – sykepermitterte”.
Syklusjobbingen var et særlig interessant fenomen. Det så ut til at mange tok ut friheten som de satte så høyt i mer jobbing, jobbing til de var i mål med den saken de sto oppe i. Arbeidstidsordninger og regelmessig arbeidsrytme var ofte en mangelvare i redaksjonene. I stedet var yrket preget av at mange i praksis jobbet i sykluser hvor arbeidsdagen var meget lang, og hvor jobbingen kunne strekke seg over døgn avbrutt av avspasering eller planlagt langfri. Dette kunne forstås som en forklaring på de mange utsagnene om at yrket også var en livsstil. Ikke bare en jobb, men rammen for livet. I svarene ble dette trukket inn både for å forklare kosthold, søvn, alkoholvaner, røyking, den manglende fritiden, familieproblemer og en enslig stand. Når jobben blir til ”livet”, blir også alle dens negative sider; som stress, mas, angst, uro; til ens egne livsproblemer.
Det kom også fram at en ordnet arbeidstid ble ansett å ha noen omkostninger. Det ville kanskje koste noe av det spesielle, den egne vrien, i yrket. En kunne kanskje rent ut ”risikere å bli som andre lønnstakere”, slik en uttrykte det. På den andre siden ville en da få et yrke til å leve i, bli gammel i, i stedet for et yrke som tar over livet?
Nettopp de eldre journalistene ble viet stor oppmerksomhet, og det både for å skape mer verdige seniorroller og å fremme bedre ledelse. Det måtte kunne lages seniormedarbeider-roller som en slags faglig karrierestige. Et alternativ til det velkjente mønsteret som innebar at en god penn ble forfremmet til en administrativ post, noe som ikke nødvendigvis skapte en god leder.
Et betydelig resultat av arbeidet med det omfattende ”Journalistprosjektet” var en følbar interesse for å bruke den nyvunne kunnskapen til oppfølging. Jakten på bedre struktur, klarere mål for det faglige arbeidet og likestillingsinnsats var pekt ut som sentrale. Og så arbeidstidsordninger da, ikke å forglemme.
I 1979 var en stor arbeidsplass definert som en redaksjon med 50 eller flere medarbeidere. Mange av redaksjonene så ut som gamle høyfjellshotell, de var utbygd litt her og litt der. Noen var ærverdige, med gamle samtaler og preg av å være en institusjon. Noe urokkelig og stabiliserende i lokalsamfunnet og storsamfunnet.
Ved inngangen til 1980-årene var forholdet mellom journalister og typografer et hett tema i møte med den nye teknologien. Vi hadde Filmsatsparagrafen, Og på landsmøtet i 1981 ga dette opphav til en heftig diskusjon om journalistenes adgang til å ta i bruk den nye teknologien.
Mange av utfordringene fra ”Journalistundersøkelsen” ble også pekere mot videre forskning omkring organisatorisk og psykososialt arbeidsmiljø. Det mer enn ante oss at vi kom til å høste fra Journalistundersøkelsen i videre arbeid med kunnskapsarbeidernes arbeidsforhold, arbeidsglede og helse. Vi det et ”eksistensielt arbeid”, og forsto dets uttrykk på den bakgrunnen
Kanskje var det akkurat hva det var og er.
Men i ettertid ser vi det klart: Vi hadde gjort vår første studie av ”grenseløst arbeid”, et begrep som ikke fantes i datidens arbeidspsykologi og arbeidssosiologi.
Arbeidsmiljøer i medievirksomhet – kremjobb til krampa tok?
Høsten 1992 var det rundt 7000 personer organisert i Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening. En formidabel økning fra 1979. Det var i alt 815 som deltok i undersøkelsen, og dette utgjorde for NJ- medlemmenes vedkommende 59 prosent, og en svarandel på 43 prosent for NR-medlemmene i det opprinnelige utvalget som fikk tilsendt skjema. Det var deltakere fra den redaksjonelle delen av mediebedriftene, arkiv – og fotolaboratorieansatte, fotografer, journalister, redaktører og mellomledere.
I de mellomliggende årene, det hendelsesfylte 1980-tallet, hadde det skjedd en rekke betydelige endringer i samfunnet og mediene. Vi befant oss midt i Gro-epoken. Det økonomiske ”frisleppet”, også kalt Jappetiden, hadde gjort noen skikkelig rike og andre var blitt gjeldsofre. ”Lukkeloven” var blitt liberalisert, cafe-bølgen var markert og en ny EU-debatt var i emning. NRK- monopolet var avløst av betydelig mangfold i form av en rik flora av nærradioer, og den første kommersielle, riksdekkende TV-stasjonen var et faktum. Dagbladet hadde tatt avis-Norge på senga med den første Søndagsavisen.
Og inne i avisene, radio- og TV-studioene var det stadig mer utdannede journalister på plass.
Men nå var også kjønnsbalansen endret; de 15 prosent kvinnene fra 1979 var blitt til 35 prosent. En veritabel, men stillferdig revolusjon i seg selv.
Noe var definitivt som før. Den samme egenartede blandingen av sterk kjærlighet til yrket de hadde valgt og bekymring over hvordan det skulle gå med helsa. Gleden over å få virke som journalist hadde fortsatt angsten for ikke å være god nok som fast følgesvenn. Vi adopterte deres betegnelse på jobben i media, regelrett en ”kremjobb”. Heller ikke i rapporten fra 1992-undersøkelsen kunne vi underslå slitasjeproblemene. Og journalistene og redaktørene beskrev livfullt sin innsats for aktualitet, relevans og kvalitet som en daglig kamp frem mot deadline, en kamp mot klokka, tempo, kreativitetskrav og konkurranse.
Forskningsutfordringene gikk blant annet ut på å forsøke å finne fram til forskjeller mellom redaksjonsmiljøer som hadde kvaliteter som var egnet til å gjøre det journalistiske arbeidet mindre belastende. Satt noen så å si på mestringskunnskap som andre kunne ha nytte av?
Det daglige arbeidets vilkår
I det forgangne tiåret var det åpenbart investert mye i ny teknologi. For nå satt 2/3 av journalistene halvparten av dagen eller mer ved sin PC, eller Mac. Det gjorde dem til en av arbeidslivets heftigste brukere av datautstyr. Mange avis, blad – og tidsskriftsredaksjoner var midt i en systemutviklingsprosess. Men lokalene var i mindre grad oppgraderte. Fortsatt rapporterte de ansatte om dårlig ventilasjon, varme, tørr luft, støy og rot, trange lokaler og dårlig orden. Mer enn halvparten hadde ankepunkter mot det fysiske arbeidsmiljøet. Og under disse betingelsene skulle oppgavene løses i et tempo mange opplevde som jagende og høyt, for høyt.
Fast ansettelse var regelen. Journalistikk var ikke noe deltidsyrke, heller ikke for kvinner, når vi sammenlikner med befolkningen ellers. Hver tredje journalist hadde bare dagarbeid, men oftest var dagtid med noen kvelds-, natte – og helgevakter. Men det var blitt systematikk i større grad enn tidligere, mer forutsigbarhet. Ingen snakket lenger om ”ujevne vakter” og det var færre som klaget over arbeidstidsordningene totalt sett.
Bare stress?
Nesten alle som deltok i 1992 – undersøkelsen ga uttrykk for at de ønsket å kunne fortsette fram til pensjonsalderen. Når de samtidig for mer enn 80 prosent av NJs medlemmers vedkommende ikke var optimister på helsas vegne, hang det sammen med hyppige, og for noen vedvarende stressopplevelser. Det så ut til at datateknologien skapte ergonomiske problemer og i kombinasjon med opplevd press utløste dette muskelskjelettplager og stress. De hyppigste plagene var nakke-, skulder – og ryggsmerter, hodepine og stressrelaterte, psykiske symptomer. På desken var det mange som meldte om problemer med den arbeidsorganisatoriske tilretteleggingen og samarbeidsproblemer i tillegg. Det var i redigerer og deskmedarbeidergruppen at helseplagene var mest utbredt.
Men arbeidet foran PC-en viste seg også å ha sammenheng med smerter i øynene, armer og hender. Med tiltakende bruk av ny teknologi økte også forekomsten av tretthet, tørrhet i nese munn og svelg, foruten som nevnt, hodepine.
Men det var ikke bare teknologien og de arbeidsorganisatoriske forholdene som førte til stress. Det var en klar sammenheng mellom stressopplevelse og dårlig samarbeidsklima, opplevelse av kritikk og trakassering.
Synlig og sårbar…
De medieansatte verifiserte den vanlige antakelsen om at deres arbeid var mentalt krevende. Prestasjonspresset var betydelig, noen sa at de kjente det som om de var oppe til eksamen hver dag. Andre fortalte om frustrasjoner fordi det de laget allikevel ikke kom på, det var særlig i radio/TV og de store avisene. I lokalaviser og mindre redaksjoner kunne problemet være omvendt. Der var det om å gjøre å stå på for å fylle spaltene, slik at alt de bare kunne få presset fram, ble tatt inn. Kvalitetssikring kunne de bare drømme om. Du må stole på deg selv, sa de. Egentlig er det hver person som må passe på sine grenser, passe på seg selv. På et vis altså en individualistisk kultur?
En betydelig andel fortalte også om nederlag på jobben, først og fremst det å bli oversett eller få kritikk.
Slett ikke bare sorgen, allikevel
Med stor iver fortalte de ansatte om gledene ved det gode radioinnslaget, den slående TV-sendingen og gravingen som hadde ført fram til førstesideoppslaget som virkelig slo. Klimaet på arbeidsplassen ble av et stort flertall betegnet som godt, og lønna hadde tatt seg opp. Selv om kvinnene ikke fikk lønn som fortjent for sin lange og solide utdanning. For øvrig var menn og kvinner uenige om likelønn og likestillingssituasjonen.
Arbeidet i seg selv fremkalte mange varme adjektiver, det var interessant, utviklende, faglig selvstendig. Dessuten – og for mange det viktigste av alt – arbeidet var samfunnsnyttig.
Siste del av 1980-årene og inn i 1990-årene var opptakten til konseptenes epoke. Selv om mange ristet tvilende på hodet over alle omleggingene, ble det gitt uttrykk for at ”coaching”, veiledning og nye måter å arbeide i ”gravegrupper”, satsning på undersøkende journalistikk var betydelige fremskritt. Skarpere profileringer og skjerping av den kritiske journalistikken var opplevd som sterk, side om side med en stadig tydeligere tabloidisering og nye ”kjapp-fot- tendenser”. Og tvisynet var der fortsatt.
Men, èn ting satte de færreste spørsmålstegn ved : jobbtryggheten. Bare 4 prosent fryktet å miste jobben. Og det var fotografer og fotoassistenter som hadde en slik bekymring.
Kvinnenes inntog
Unge kvinner hadde søkt til ”pressen” utover 1980-årene. Kvinnene var noe yngre enn sine mannlige kolleger, men de hadde høyere utdanning. Fortsatt var de mer representert i noen media, som for eksempel ukeblad og mindre i dagsavisene. De begynte å gjøre seg mer gjeldende også som mellomledere og redaktører.
Færre var nå enslige. Men de fikk mer moralsk enn praktisk støtte på hjemmebane. Vi begynte å ane at noe var på gang med mennene. De hadde mye å ta igjen når det gjaldt likestilling på hjemmebane. På jobben også, men der var ting i bevegelse.
Honningfella – kunnskapsarbeidets forførende kraft
Syklusjobbingen fra 1979-undersøkelsen var der fortsatt. Noen observasjoner ute i felten (les: redaksjonene) fra den gang ble hentet fram igjen etter noen kveldsvakter i en større redaksjon. I 1979 hadde vi fått være med noen sportsjournalister på jobb over noen dager, og en gruppe menn i en mindre avisredaksjon hadde laget en logg eller dagbok over en uke. Denne loggen fortalte om en oppgiringsprosess som strakte seg over dager, døgn. I stedet for å bli slitne ettersom tiden gikk, og det var snakk om lange dager, virket det nærmest som om de arbeidet på en slags stigende arbeidsrus. Etterpå klappet de sammen.
Når jobben var levert, var det tomt og tregt å komme i gang igjen. Men de visste at det lå en ny slik opptur og ventet. De hadde beskrevet hvordan de kjente seg ”hektet” på jobben. Dette så vi igjen i 1992, bare tydeligere. De var som bien som hadde funnet en kilde til nektar, og de måtte nesten sies å være havnet i en honningfelle. Kunnskapsarbeidets arbeidsrus fikk nettopp det navnet, og parallellen, det grenseløse arbeidet, arbeidet der du fronter med din person og blir opptatt av at det er du som kan gjøre dette til en stor sak, bare du henger på litt til, og enda litt…
Ledelse, og enda en forskningsmessig oppdagelse
Det var egentlig ikke noen stor overraskelse at redaktører og journalister vurderte ledelsens vellykkethet temmelig speilvendt. Riktignok var avstanden i vurderinger stor: Over halvparten av redaktørene vurderte den redaksjonelle ledelsen som god, 9 prosent mente den var dårlig.
Journalistene på sin side mente vesentlig sjeldnere at ledelsen var god, det sa vel en firedel, mens nesten halvparten syntes ledelsen var heller dårlig. Et konkret uttrykk for hvor ledelsen sviktet var at rundt halvparten av medarbeiderne mente de fikk uklare arbeidsinstrukser.
De som syntes ledelsen fungerte bra viste seg å være de godt informerte, med opplevd medbestemmelse.
God ledelse var altså noe som opptrådte sammen med gode kommunikasjonsvaner, et slags kommunikasjonsfellesskap. Men det var mer. Noen av de mest slående og forskningsmessig viktige resultatene var også å finne da vi så nærmere på forskjeller i helse og plager langs dimensjonene medbestemmelse og ledelseskvaliteter.
Da kom det fram i de statistiske analysene at for eksempel opplevelsen av deadlinepress ga svakere konsekvenser der hvor det var god og medbestemmelsesorientert ledelse. En interessant hypotese for videre forskning, og i motsetning til devisen ”sjekk aldri en god historie”, gjorde vi nettopp det, og fant altså støtte for denne sammenhengen.
Men framover da?
Omstillingene gikk vel fort i svingene fremholdt mange. Men nesten ingen kunne tenke seg å si takk og farvel til den stressende og stimulernede jobben. Da tegnet det seg et nytt scenario: den aldrende redaksjonen. Ville de bli værende, kunne gjennomsnittsalderen i 2002 være symbolet på den reneste geriatriske bomben. Ville den neste dekade bli de grå panternes storhetstid?
2002 – da verden hadde snudd
Det var påtakelig fra første stund, et temaskifte var åpenbart. Det var der helt fra vi gjorde de første intervjuene med nøkkelpersoner i bransjen. Eierrepresentanter, ledere, tillitsvalgte. Det ble enda klarere da vi gjorde en ”razzia” i 10 mediebedrifter, der hverdagen og virkeligheten ble tatt på fersken. Større forskjeller mellom redaksjonene. Flere med tydelige profiler. Med uro i blikket, blandet med en trassig fremtidstro, snakket de om omstillingene. Den største av dem alle var nedbemanningene.
Ledere snakket om de økonomiske nødvendighetene og at en hadde prøvd å gjøre det så ordentlig som mulig, men at det var nødvendig å kutte stillinger og årsverk. De fleste mente at det også hadde vist seg å være uomgjengelig og nok kom til å vise seg å være riktig på sikt. Men det var ikke tøffe toner. Heller sorg og beklagelse. De snakket om trykkeriet som var solgt eller trykkefunksjonen som var satt ut. Det hadde gått hardt ut over typografene.
Det verste var kanskje allikevel at det var vanskelig å tilby de unge åpninger. I èn redaksjon vi besøkte var alle blitt og lagt 10 år til sin alder og erfaring. De formelig jublet over at det akkurat i det siste hadde vært noen nyansettelser. Tegnet på at det – kanskje – var i ferd med å snu ?
Men, ellers hadde ikke gjennomsnittet lagt på seg ti år. Eldrebølgen var til dels avlyst?
I de to foregående undersøkelsene hadde en vært opptatt av grupper i en trengt situasjon, det gjaldt de eldre (over 35 år) i 1979 og kvinnene i begge omgangene. Men nå var det definitivt noe annet på gang. Overgangen til ny teknologi visste alle kom til å få store følger. I første omgang førte det kanskje mest av alt til en følelse av alle mulighetene til det multimediale, til volumøkning.
Men nå var fase II i det skiftet som ikke står noe tilbake for den første teknologiske revolusjonen i omfang og konsekvenser i spill. Nedbemanningene, hva var det egentlig uttrykk for? Lavere økonomisk aktivitet? Eller var det også snakk om et systemskifte? Ville det ikke komme oppbemanning selv om tidene og økonomien bedret seg? Kom redaksjonene til å se annerledes ut?
I enkelte deler av virksomhetene mer enn snakket en om bedriftspolitiske beslutninger om å sette ut produksjonen mer varig, kutte funksjoner? I noen bedrifter gikk ansatte og ledelse sammen for å lage pakker som også innebar å bruke egne krefter og erfaringskunnskap for å skape den ”nye oppskriften”. Oppvasken etter rådyre eksterne konsulenters innsats var strevsom og langvarig.
En historie som venter på en forteller
Noen vi traff mente at vi egentlig burde ha sporet opp de som var gått ut av virksomheten som følge av omorganisering og nedbemanning. De har åpenbart en viktig historie å fortelle. Slik er det alltid, historien vi forteller om jobben vi gjør og miljøet vi er i skifter perspektiv når vi ikke lenger planlegger for en framtid i nettopp den bedriften og i den jobben.
Men historien har også nyanser, og noen tillitsvalgte kunne berette om ryddighet og at en hadde anstrengt seg for å gjøre det som ”måtte gjøres” på en skikkelig måte. Allikevel fant vi mange hoderystende reaksjoner på det som hadde skjedd og savn etter de som ble borte. Det fikk noen til å stille spørsmålet:”Var det alt over? Nå som jeg endelig kjenner at jeg mestrer og får brukt meg selv på en måte jeg virkelig trives med”. Men noen som akkurat rakk å delta i undersøkelsen, så å si på vei ut, kan formulere lettelse og forventning. ”På tide! Nå som det er bestemt lurer jeg egentlig på hvorfor jeg ikke slo til på tilbudet om å gå av tidligere.” Men litt uro kjenner de også, for hvem er det de overlater hvalplassen til? En 23-årig vikar? spør en.
De over 59 år er en ren sjeldenhet. Mediene er ikke alene om dette. Den reelle pensjonsalderen i Norge ligger rundt 58 til 59 år.
2002 – e-posteffekten?
Undersøkelsen i 2002 var ikke som alle andre, papirskjemaene fikk konkurranse fra en nettløsning. ”Løsningen” var til dels også problemet, viste det seg. Over 3000 ansatte i media svarte, og av dem var størsteparten journalister. Men besvarelsene viser også en form for åpenhet og (tilsynelatende) spontanitet som kan kalles en ”e-posteffekt”. Det synes å ha hatt betydning på de mange uttrykkene for følelser som nådde fram til forskerne på den andre enden av kabelen. Vi fikk naturligvis noen skyllebøtter fordi skjemaet var så langt, noen var veldig sinte. Men det var et svært høyt antall av de som fikk skjemaet som faktisk svarte.
De tenker kanskje best når de sitter der med PC-en, og for forskerne ble det et verdifullt materiale om den emosjonelle siden av arbeidet i mediene. Det var vi ikke forberedt på å ta imot, og det krever et etterarbeid med respekt for den ikke-tilsiktede, men tydelige ”e-post-effekten”.
Omstilling med mange konsekvenser
I en rekke andre undersøkelser har det vist seg at i omstillingstider kan det inntreffe en slags reformpause. Arbeidsmiljøarbeidet går i dvale, og mange vil hevde at det ikke bare i virksomhetene, men også mer allment er kommet til en likestillingspause. Dataene fra 2002-undersøkelsen forteller om de arbeidsrelevante endringenes omfang, men faktisk også om at det ble sakte fart framover når det gjelder rekruttering av kvinner. At det bare ble en økning på under en halv prosent kvinner i året fra 1992 til 2002 må allikevel ikke skygge for det faktum at det nå er nesten 4 av 10 kvinner i en bransje der det for rundt 25 år siden var 15 prosent. Klart det har hatt betydning, og data bekrefter at betydningene har vært mangesidige. Verd en egen analyse, noe som det for så vidt kom mange bidrag til i svarene på de åpne spørsmålene.
Omstillingene, retning og effekter
Tilbake til 1979 var det 3 av 10 journalister som hadde erfaring med omstillingsprosesser på egen arbeidsplass. Omstillingsbegrepet hadde hovedsakelig fire dimensjoner i den perioden:
1. innføring av ny teknologi,
2. endringer i ledelsesform
3. begynnende fusjoneringer
4. avideologisering, i betydningen det endelige farvel til den partipolitiske tilkoplingen.
Dramatisk nok, og særlig innebar skiftet til den ideologiske fristillingen en ikke ubetydelig psykologisk og kulturell prosess.
På begynnelsen 1990-tallet var det en tydeligere organisatorisk vending, som vi har vært inne på tidligere. Anorektiske organisatoriske idealer, strev med systemutvikling for å høste gevinster av den nye teknologiens potensialer førte til mange og langtrukne prosjekter. ”Prosess” var ikke noe som fremkalte heiarop i redaksjonene. Det var for mange av dem og de var ikke gjennomtenkte nok. De trodde dessuten at det kom til å bli heftigere, noen hadde vært ute og sett seg omkring for eksempel i Murdocks rike. Men, de sa også at de fikk ta det, ”når den tid kommer”.
Journalistene tror fortsatt at det kommer endringer. Særlig kvinnene samler seg om de radikale alternativene når de skal beskrive hva de tror om framtidens medieutvikling. ”Vi har bare så vidt sett begynnelsen på det som må komme”.
De er allerede multimediale i stor grad. Den kontinuerlige deadline er ikke hverdag for alle, men for en økende gruppe.
Og slik ser det ut: Norge står for en representativ norsk undersøkelse ( Grimsmo og Hilsen 2000).
Spørsmålet lød : Sammenliknet med arbeidssituasjonen for 2 år siden, har det blitt mer av, mindre av eller er situasjonen som før når det gjelder …
| Norge | Media | ||
| Mer | Mindre | ||
| Kvalitetskrav i jobben | 48 prosent | 36 prosent | 10 prosent |
| Ansvar i jobben | 48 prosent | 41 prosent | 6 prosent |
| Arbeidsmengde pr. ansatt | 45 prosent | 56 prosent | 6 prosent |
| Arbeidstempo | 44 prosent | 54 prosent | 6 prosent |
| Mentalt krevende arbeidsoppgaver | 40 prosent | 31 prosent | 3 prosent |
| Rom for egne beslutninger/avgjørelser i jobben | 36 prosent | 32 prosent | 12 prosent |
| Stramme tidsfrister | 36 prosent | 46 prosent | 6 prosent |
| Kontroll over resultatene av arbeidet | 31 prosent | 30 prosent | 9 prosent |
| Overtidsbruk | 26 prosent | 23 prosent | 23 prosent |
| Ensidig/monotont arbeid | 5 prosent | 14 prosent | 17 prosent |
| Krav og avkastning/inntjening | xx | 57 prosent | 3 prosent |
| Arbeid på ubekvemme tidspunk (kveld og natt ) | 18 prosent | 22 prosent | 16 prosent |
| Fysisk krevende arbeidsoppgaver? | 11 prosent | 4 prosent | 9 prosent |
| Sterkere budsjettstyring | xx | 61 prosent | 5 prosent |
| Økonomiske resultatkrav | xx | 57 prosent | 3 prosent |
| Å ta vare på deg selv og helsa i jobben | xx | 19 prosent | 17 prosent |
| Å ha medvirkning under omstilling | xx | 19 prosent | 21 prosent |
xx = finnes ikke tilsvarende norske data for hele yrkesbefolkningen.
Så det nye i det ”nye” arbeidslivet er der helt markert. Det ”nye” er for en stor del kjent for journalister og redaktører, særlig det grenseløse potensialet i arbeidet. Det er så å si karakteren i deres virke, de har alltid måttet jobbe med grenser, grensebevissthet, ytre grenser og musikalitet overfor fine linjer og skarpe streker. Men nå dreier det seg også for dem om runde på runde med omstillinger, nye organisasjonsprinsipper, ny ledelse, nye kolleger, nye lokaler og, selvsagt, nyere og nyere teknologi. Grensene må jobbes opp på nytt.
Spørsmålet er om det er tilstrekkelige kollektive, organisatoriske ressurser i arbeidsmiljøet til å lette og fremme denne prosessen. Den må foregå hos hver og en, men mestringsstøtte er viktig. Det dreier seg om tilgang til dialoger som gir vurderingsstøtte, praktiske ordninger, tillitskapende og åpne psykologiske arbeidskontrakter.
Mange opplever tydeligere krav til ”inntjening”. Det røyner på når det blir uklart om hvor inntjeningen havner? Når færre enn før har en følelse av at det er opp til dem når nok er nok, når en normal lengde på arbeidslivsløpet ikke lenger er så selvsagt. Færre enn før har garanti for livslang ansettelse, det som gjelder er bærbare kompetanse og nye arbeidskontrakter.
Men har disse endringene noen konsekvenser?
Friske og raske, men fortsatt bekymret?
I 1992 undersøkelsen kom det frem at de medieansatte hadde noe hyppigere fravær fra jobben enn gjennomsnittet av norske arbeidstakere. Rundt 1/5 hadde hatt fravær den siste måneden. Fraværet avvek fra det generelle mønsteret i befolkningen ved at mesteparten var korttids – dvs 1-3 dager. Vi lurte på om dette rett og slett var ”hente seg inn igjen” – fravær ? Men den forbindelsen knyttet ikke svarerne selv. De statistiske analysene var derimot nokså entydige på at fraværet økte med nivået på stressopplevelsene.
Det var de lengre fraværene som undersøkelsens svarere oftest forklarte med forhold i arbeidet.
Når stressopplevelsene ikke ble eksplisitt knyttet til fravær, men bare gjennom de statistiske analysene kan det ha litt ulike forklaringer. Stress har være dundrende og dirrende plagsomt. Men det går over, for de fleste og for det meste. Det er bare den som kjenner stresset som kan bestemme når det er for mye, varer for lenge og stadig gjentar seg. Ingen vet når det inntreffer. Og da kan du gå på en smell.
For noen er et skremmeskudd nok til at de slutter, finner seg noe annet å gjøre. Andre prøver igjen. Det er mange respondenter i 2002 – undersøkelsen som forteller om sin ”smell” og at de lærte noe om egne grenser og nå lever livet og møter arbeidsoppgavene annerledes enn før.
I 2002 er mønsteret det samme, men tallene er større. Nå er det rundt 30 prosent som sier de har hatt fravær siste måned ( ikke avspasering eller ferie).
Tabell : Fraværslengde for NJ-medlemmer – siste måned
| Fraværslengde – siste måned | NJ – kvinne | NJ – mann |
| Ikke hatt sykefravær | 65 prosent | 70 prosent |
| 1 – 3 dager | 24 prosent | 25 prosent |
| 4 – 15 dager | 8 prosent | 4 prosent |
| 16 dager eller flere | 3 prosent | 1 prosent |
Vi ser altså at korttidsfraværet er temmelig likt mellom kjønnene, det er de lengre fraværene der forskjellene er betydelige. Og denne forskjellen består når vi ser på svarene som ble gitt – i et annet spørsmål – om langtidsfravær i løpet av det siste året. Blant kvinnene hadde 19 prosent lengre fravær og det hadde 12 prosent av mennene. Kvinnene sier oftere enn menn at deres sykefravær er arbeidsrelatert eller har noe med forholdet mellom jobb og hjem å gjøre.
Tabell : Hva skyldes ditt siste fravær?
| Fraværsårsaker i hovedsak | NJ – kvinne | NJ – mann |
| Siste fravær skyldtes i hovedsak forhold i arbeidet | 17 | 14 |
| Siste fravær skyldtes i hovedsak forhold utenfor jobben | 62 | 69 |
| Siste fravær skyldtes en kombinasjon av forhold i jobben og privat | 21 | 17 |
Hva viser analysene når data om sykefravær og endringer/omstilling sees i forhold til hverandre?
I analysen er mestring (jobbkrav/kontroll og medbestemmelse) sett i forhold til intensitet (tempokrav, økonomikrav og tidskrav). Videre inngår ”Jobbendringsgrad”, ”Systemendring” og ”Forflytning” i analysen.
Resultatene viser at: Redusert intensitet og bedre mestring gir arbeidsmiljøgevinster.
Økt intensitet gir dårligere helse, mens økt mestring virker uhelseforebyggende.
Bedre mestring og mindre intensitet gir større jobbengasjement.
Arbeidsmiljøet i dag
Arbeidsmiljø og jobbengasjement
Når vi analyserer svarene som berører jobbengasjement, ser vi at:
• Stort arbeidspress, samarbeidsproblemer, ensidige/kjedelige arbeidsoppgaver i dårlig fysisk miljø og skadefare gir redusert jobbengasjement.
• Mye tilbakemeldinger og fravær av konflikter og til dels kollegakonkurranse øker jobbengasjementet.
• Det eneste overraskende i sammenheng med jobbengasjementet er at mobbing ikke ser ut til å virke inn.
Arbeidsmiljø og helseplager
Vi kan dele inn helseplagene i 7 symptomområder:
1. Nakke/skuldre/ryggsmerter
2. Psykiske plager
3. Fordøyelsesplager
4. Arm/håndsmerter
5. Psykosomatiske plager
6. Hofte/kne/fotsmerter
7. Smerte i øyne/hodepine/tørr munn, svelg
Hvis vi ser helseplagene i sammenheng med de ulike arbeidsmiljøfaktorene ser vi at stort arbeidspress, trakassering og konflikter gir både psykiske, psykosomatiske og somatiske helseplager. Kjedelig og ensformig arbeid i dårlig fysisk miljø gir muskel og skjelettplager.
Gift med jobben?
Det har vært hevdet at journalistyrket er så krevende at det ofte slår bunnen ut av parforhold og ekteskap. Vårt materiale tyder på at dette stemmer – for det ene kjønnet, ikke det andre. ( rapport ’81)
| Sivilstand | 1979 | 1992 | 2002 |
| Enslig | 28 | 16 | 21 |
| Ektefelle/partner med heldags inntektsgivende arbeid | 31 | 54 | 55 |
| Ektefelle/partner med deltidsarbeid | 19 | 20 | 14 |
| Ektefelle/partner uten inntektsgivende arbeid | 19 | 8 | 4 |
Som vi ser var det flest enslige i 1979, så sank tallet dramatisk til 16 prosent i 1992 for så å øke igjen i 2002. Dette kan henge sammen med flere forhold, for eksempel var samboerbegrepet antakeligvis ikke så innarbeidet, ei heller eksisterte det et partnerskapsbegrep. Vi ser at den dramatiske endringen i forhold til andel som hadde ektefelle/partner med inntektsgivende arbeid skjedde i årene mellom 1979 og 1992. I 2002 er det svær få som lever sammen med en partner som er uten inntektsgivende arbeid.
I 1979 var 46 prosent av kvinnene enslige, mens tilsvarende tall var 24 prosent av mennene.
I 2002 er 67 prosent av kvinnene samboende(gift/partnerskap) og de øvrige er skilt/separert/enker/enslige for 33 prosents vedkommende. Mennene er oftere samboende (gift/partnerskap) 74 prosent, det vil si at det praktisk talt er samme forhold som for 25 år siden. For kvinnene har det derimot skjedd en viss endring idet 13 prosent flere lever sammen med en partner.
Dette henger også sammen med aldersfordeling.
Viktig melding: lytt til de nye mennene!
Det sies at det er et dårlig terapeutisk prinsipp å stille spørsmål som terapeuten ikke er forberedt på å ta imot svarene fra. La oss si det slik, det var flere spørsmål som fungerte som Trojanske hester. Inni svarene var det noe annet enn hva vi forventet.
Vi konfronterte journalistene og redaktørene med flere av de vanligste mytene om arbeidet og livet i mediene.
Hvordan ville de karakterisere sin egen livsstil? På den fronten er det skjedd saker og ting. Det lukter ikke lenger gammel røyk i gardinene verken hjemme eller på jobben, på langt nær ikke så mye som før. De har sluttet, veldig mange og de er glade for det.
Men det er ikke det eneste. ”Myten var mer virkelighet før”, sier flere som var med den gang. Men som vi ser i andre deler av materialet er det nok blitt igjen noen ”lommer” der myten får næringsgrunnlag fortsatt.
I 1979 var det som nå – en forskjell i røykefrekvens etter utdanning, dvs at det var 32 prosent blant menn med artium eller høyere utdanning som røkte, og 25 prosent av kvinnene. Men kvinnene hadde startet å stumpe røyken og gjorde det oftere enn sine mannlige kolleger.
I 1992-undersøkelsen fikk vi ikke lov å spørre verken om røyking eller alkoholkonsum.
I 2002 er tallene som følger:
Nå som tidligere er det flere kvinner enn menn som røyker, men det er skjedd en drastisk og gledelig reduksjon i antallet som betegner seg som daglig røykere. Det er 24 prosent blant mennene og 26 prosent av kvinnene ( for øvrig den samme andelen både blant NR- og NJ- kvinner og menn). Blant de yngste er det laveste antallet – 23 prosent.
Mennene har tilgjengjeld tatt opp en ny vane, 11 prosent av dem snuser. Det gjør også 2 prosent av kvinnene.
Tidsklemma er ikke noe fremmedord for kvinnene i bransjen, men mest er det et begrep som de kvinnelige journalistene finner treffende for sin situasjon. En del godt voksne mener det nok er virkelig for dem i jobbsammenheng. Men de vet at det gjelder om jobben og livet for andre, men ikke så mye for dem.
Tidsklemme på jobben:
– ”Som reporter i nyhetsbyrå opplever jeg å være i tidsklemme hele tiden. Når jeg ikke har funnet noe å jobbe med, haster det å finne en god sak. Når jeg har funnet den, haster det med å få den ut. Så haster det å finne en ny”.
Tidsklemma? Ja, men vi syter ikke!
– ”Ja, presset mellom jobb i mediebransjen, småbarnsforelder, gamle foreldre, egne behov for ”luft” er absolutt følbar, men noe man har valgt. Det må man tåle, hvis ikke må man ta andre valg”.
I 1979 fant vi store og overraskende likheter mellom menn og kvinner når det gjaldt alkohol, røyking og noen sider ved deres ”stil”.
I 2002 sier 5 prosent av kvinnene og 6 prosent av mennene at de ikke drikker alkohol og er avholdsmennesker. En liten andel 3 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene forteller at de drakk alkohol hver dag siste uke, mens 23 prosent av kvinnene og 27 prosent av mennene drakk alkohol annenhver dag og resten nøt alkohol en dag i forrige uke (67 prosent blant kvinnene og 63 prosent av mennene).
I 2002 kan vi konstatere at de snakker om sine liv på måter som peker på at de har tatt noen valg. Kvinnene – og mennene. De er i bevegelse.
Kvinnene er ikke lenger tøffere enn toget?
– ”Jeg er en blanding av den sunne moren som følger opp ungene sine, lager god mat og går i fjellet.
– Og, – en som gjerne lander med en pils og gjerne drikker meg litt vel full i blant. Ikke ofte i forhold til kolleger, men antakelig ofte i forhold til mange andre”
Det finnes menn som også slutter fra sine egne nye valg til at det er en trend. For 15-20 år siden stemte nok beskrivelsen av den hardt festende, drikkende og røykende journalisten som aldri sov. Men nå?
– ”Siden da har jeg selv roet meg. Jeg tror det samme er tilfelle med mange kolleger i samme aldersgruppe som meg, og kanskje gjelder det hele miljøet”.
– ”Min livsstil er sunn og tradisjonell. Mytene om journalistenes harde liv er betydelig overdrevet. Nå er det (snart) like vanlig at en journalist på reise har med seg joggeskoene som en halv whisky i kofferten”.
– ”Lagt helt om (ble far)!
Vi kommer til å fortsette å regne på, grunne over og ikke minst sammenlikne med tilsvarende undersøkelser som pågår eller nylig er avsluttet i andre land.
Vi er langt fra ferdig. Det som er skrevet her er langt fra kvalitetssikret.
Akkurat nå er det en ettertenksom kommentar fra en journalist som tenker på de ikke-fratagbare verdiene i medienes arbeid. Det moralske prosjektet. Det er det det dreier seg om.
Nå ser vi krefter som drar i ulik retning?
Mer høyere utdanning, mer kosmopolittiske, men oftere konfronterte med krav om standardisering i format, tid osv.
I den videre jakten i materialet skal vi lete etter flere mestringsressurser. Vi har sporet dem og vil intet heller enn å dele byttet med andre som liker å bruke hele registeret til å avdekke, (folke-)opplyse og peke på muligheter. Finne noen som kan kjenne seg kallet til å ta ansvar. Som en fagforening for eksempel?