Dette er første del av intervjuene som Aysun Yazıcı har med eksil-journalister. Først ut er Javad Parsa.
Tallet på eksiljournalistere som fortsetter å jobbe som journalist, er veldig lavt. Språkvanskeligheter, kulturforskjeller eller tanken på å bygge opp et nytt nettverk fører til at mange ikke en gang prøver seg som journalister i det nye landet de har kommet til, det blir for mange vanskelige barrierer.
Men ikke alle tenker slik. Noen av eksiljournalistene fortsetter å jobbe slik som før. Den iranske fotografen Javad Parsa er en av dem.
Parsa er fotojournalist fra Iran. Etter at han tok et bilde som kom på forsiden av amerikanske Time Magazine, måtte Parsa forlate hjemlandet sitt. Parsa kom til Norge i 2010, men han har aldri stoppet å jobbe.
“Jeg elsker jobben min” sier fotografen. Ifølge han bør man prøve flere ganger før man gir opp. “Vi må jobbe veldig hardt og så bør vi legge mest vekt på det positive” sier han.
I et Skype-intervju forteller den erfarne fotografen meg sin historie, sine erfaringer og kommer med tips til utenlandske journalister i Norge.
– Kan du fortelle oss om hvem Javad Parsa er?
Da jeg var i 18 år, begynte jeg å jobbe som fotograf. Etter å blitt ferdig med skolen i Nord-Iran, flyttet jeg til Teheran og søkte jobb i forskjellige aviser og nyhetsbyråer. Deretter tok jeg kontakt med Fars News Agency (FNA), og fikk jobb i FNA som er knyttet til den iranske regjeringen. Jeg har vært på mange forskjellige oppdrag som for eksempel reiser sammen med den iranske presidenten eller iranske politikere.
Jeg jobbet i fire år i FNA, men det var dessverre mye sensur. De pleide å si at “Vi kan ikke bruke dette bildet og ikke dette, og heller ikke dette ….” De sensurerte bildene var ofte de beste som var blitt tatt.
– Hva slags bilder ville de publisere?
De har alltid sagt at de ville legge ut de positive bildene eller sakene av Iran. Hvis man tar kritiske bilder eller bilder som viser en negativt side av landet, så sier redaktører i FNA “nei”. Det betydde at jeg alltid måtte forsøke å ta bilder som reflekterte noe positivt om Iran. Det fører selvfølgelig til selvsensur, men samtidig prøvde jeg så godt som mulig å ta bilder av alt som skjedde i landet.
– Hvordan hadde det seg at du tok et bilde som kom på forsiden av amerikanske Time Magazine?
I 2009 var det en stor demonstrasjon og fem eller seks millioner mennesker var ute for å protestere i anledning presidentvalget. Det var første gang det var tusenvis av folk ute tter den iranske revolusjonen. Til tross for at hendelsen var så viktig, fikk vi beskjed fra våre bilde-redaktører: “Alle fotografer skal sitte på kontoret, de skal ikke gå ut eller ta bilder av demonstrasjonen, fordi vi ikke skal bruke disse bildene” Men jeg gikk ut og tok bilder.
– Hva var motivasjonen din for å dra ut og ta bilder av demonstrasjonen?
I 2009 var ikke sosiale medier så utbredt som i dag. Jeg tenkte derfor at det var viktig å vise landet gjennom bilder. På den andre siden elsker jeg frihet. Mens tusenvis av folk var ute eller risikerte friheten og livet sitt, ble jeg som fotograf satt til å sitte på kontoret. Det kunne ville jeg ikke gjøre. Hvis jeg hadde blitt sittende der, hva var så forskjellen på meg og de som jobber for det brutale iranske regimet, tenkte jeg. Det var ikke en lett avgjørelse. Hvis man blir arrestert, risikerer man å sitte i fengsel i fem eller seks år. Man mister jobben sin også.
Det å gå ut i demonstrasjonen var et av de beste valgene mine i livet mitt. Etterhvert ble et av mine bilder fra demonstrasjonen, publisert på forsiden av Time Magazine uten navnet mitt. Det var begynnelsen på en vanskelig og farlig prosess i Iran for meg.
Bildet kom som et sjokk i FNA. En redaktør ringte alle fotografer for å prøve å finne ut hvem som hadde tatt dette bildet. Vi ble også innkalt til et møte der vi ble fortalt at de visste om to personer i FNA som hadde sendt dette bildet til utlandet. I møtet sa de også at fotografen som tok bildet hadde fått masse penger. De anklaget meg egentlig for å være spion. Men jeg hadde fått ikke noe penger. Dette gjorde meg veldig bekymret.
Samme kveld kom jeg hjem og tenkte at jeg måtte forlate landet for en stund. Fordi de hadde funnet noen navn og elementer av fotografen som tok bildet, men de var ikke sikre på hvem som hadde tatt bildet. Jeg tenkte å reise til utlandet for noen uker eller måneder, og så dra tilbake til Iran. Jeg dro til Tyrkia fordi iranere ikke trenger visum.Jeg tok bare en liten sekk; men ingen bagasje, ingen kamera, ingenting….
– Hvordan var livet i Tyrkia ?
Da jeg kom til flyplassen i Tehran, ringte jeg moren min. Jeg sa, “Hei mamma, jeg reiste til Tyrkia og vil komme tilbake om noen måneder.” Men moren min svarte, “ jeg vet at du vil reise for alltid, ikke for noen uker eller måneder” sa hun og gråt. Jeg sa “Nei mamma, det er bare en periode, ikke tenk sånn” sa jeg. Men hun var den som fikk rett.
I Tyrkia hadde jeg ikke noen plan. Jeg ringte en fotograf som var i Paris. Han anbefalte meg å søke asyl gjennom et FN-kontor i Tyrkia. Jeg tenkte at det var et fornuftig valg, og søkte asyl. Jeg ventet på oppholdstillatelse i et og et halvt år i Tyrkia.
Men jeg er en person som ikke liker å sitte hjemme eller vente uten å gjøre noe. Derfor begynte jeg å lage reportasjer og fotoserier av iranere som lever i eksil i Tyrkia.
– Hvordan har prosessen gått videre?
Etter at jeg fikk oppholdstillatelse, ga vennen min i Paris meg et telefonnummer til en norsk fotograf. Jeg ringte ham og fortalte historien min. To uker etter at jeg kom til Norge, møttes vi.
Jeg gikk til møtet med pc-en min og viste ham en av fotoseriene av eksil-iranere i Tyrkia. Han likte mine bilder veldig godt og ringte en av kollegaene sine som jobber i DN Han så bildene og sa at han burde ringe sjefen sin i Dagens Næringsliv. Sjefen hans inviterte meg til å komme på besøk i DN.
Etter to eller tre dager senere gikk jeg til DN og viste bildene jeg hadde tatt. De likte fotoserien veldig godt, og bestemte seg for å publisere to av reportasjene jeg hadde gjort og bildene jeg hadde tatt. Redaksjonen var kjempehyggelig, og de var veldig snille og imøtekommende.
Barcelona, 21.06.2017:
Iranske Ameneh Bahrami Nava fikk verdens oppmerksomhet da hun etter en årelang kamp vant fram i iransk rett med sitt krav om å ta fra sin angriper synet, etter at han hadde tatt det fra henne, i tråd med et prinsipp i islamsk rett. Over sykehussengen, rett før hennes bror skulle dryppe syre i mannens øyne, tilga hun ham og sparte ham synet.
Bahrami flyttet til Spania. I årene etterpå har flere iranske kvinner blitt rammet av syreangrep. Nå lurer hun på om hun gjorde det riktige valget.
Foto: Javad Parsa
– Hvordan klarte du det språklig sett, snakket du engelsk?
Da jeg møtte de norske journalistene, snakket jeg verken norsk eller engelsk. Jeg fikk språkhjelp fra kona mi som kunne engelsk. Hun kom til Norge sammen med meg. Jeg ble anbefalt å gå på skole for å lære norsk så fort som mulig. Etter seks måneder ble jeg bedre i norsk og begynte å jobbe i DN som praktikant. To dager i uken gikk jeg på jobb.
Slik gikk det til at jeg har jobbet som fotograf i Norge i 9 år, jeg har også hatt praksis i VG. Når jeg skriver bildetekster, får jeg språkhjelp fra en norsk journalist.
– Hvordan har du håndtert den psykologiske belastningen av å leve i eksil i et nytt land?
Det har ikke vært lett. Jeg kom til et land hvor jeg ikke kunne språk, kultur og ingenting… I begynnelsen pleide jeg alltid å tenke på hvordan jeg kunne dra tilbake til Iran, selv om jeg har fått oppholdstillatelse fra Norge. Etter en stund tenkte jeg at det ikke hjelper å gå rundt med slike triste tanker. Det gjorde meg gradvis trist og lei, ble negativt påvirket av disse tankene. Jeg bestemte meg for å slutte å tenke sånn og har begynt å fokusere på Norge og jobben min.Jeg har laget en plan om hvordan jeg skal kunne fortsette i Norge. Det å lage fem års planer har hjulpet meg til å glemme disse tankene.
– Hva er din største utfordring som utenlandsk fotograf?
Det er finnes forskjeller på at hvordan en fotografer jobbe i Norge og Iran, men disse kan læres. Det vanskeligste er fortsatt språket, syns jeg. Det tar tid.
– Hva kan du anbefale eksiljournalistene?
En av de viktigste tingene eksil-journalistene bør gjøre er å skape et nettverk så fort som mulig etter at de har kommet til Norge. Du kan være verdens beste fotograf, men hvis du ikke blir kjent med norske journalister, så mister du mest sannsynlig sjansen til å jobbe i Norge.
Praksisjobber hjelper mye i begynnelsen av det nye livet, slik kan man bli kjent med det journalistiske miljøet. På den andre siden må man være god i jobben sin. Man kan skape nettverk men til slutt snakker vi om bilder og saker. Hvis jobben din er dårlig, så kan du miste jobben eller kontakten din. Derfor er en av de viktigste rådene å være god i jobben en gjør.
I tillegg må vi akseptere at det vi gjør ikke er enkelt. Norsk er ikke vårt morsmål, og vi ble ikke født inn i den norske kulturen. Vi må derfor være optimister og tålmodige med oss selv.
Jeg har venner fra Iran som ikke har fortsatt med journalistikken i Europa eller USA. I begynnelsen tenkte de at denne jobben er alt for vanskelig. Det førte til at de ga opp tidlig. Det aksepterer jeg, men hvis man elsker jobben sin, bør man fortsette eller prøve flere ganger før man gir opp eller blir lei. Særlig i begynnelsen.
– Har du noen gang tenkt at “nei, det går ikke med journalistikk lenger, jeg bør finne en annen jobb”?
Ja, det tenkte jeg flere ganger. Av og til får jeg for eksempel negative svar fra aviser eller magasiner, men jeg er ikke den eneste som får slike mailer. Norske journalister får også nei. Jeg får også veldig gode responser. Jeg vil heller tenke på det positive.
Jeg har også lyst til si at vi bor i et land hvor man tjene penger gjennom forskjellige veier. Vi bør benytte denne sjansen.
– Hva mener du med dette ?
Det er en oppfatning om at vi må jobbe i en avis eller TV som fast ansatt. Det er ikke slik. Det er mange norske frilansjournalister, og også vi kan jobbe som dem. Vi kan tjene penger gjennom prosjekter. Selvfølgelig er ikke dette lett, men det er en vei. En viktig vei… Hvis man har en god ide, kan man søke økonomisk støtte gjennom for eksempel Fritt Ord.
Iranians clash with riot police while they gather on the streets to protest the results of the Iranian presidential election in Tehran, Iran on June 20, 2009.
I 2014 hadde jeg for eksempel et prosjekt med å fotografere eksil-iranere og fikk økonomisk støtte fra Fritt Ord. Jeg har brukt disse pengene i løpet av prosjektet mitt. Men det er også viktig å be om hjelp. Da jeg fikk jeg avslag på min første søknad, fikk jeg hjelp fra en norsk fotograf. Han tipset meg hvordan jeg kunne skrive søknaden, og deretter fikk jeg økonomisk støtte. Så det er også viktig å kjenne systemet.